Hei dere.  Nå sitter jeg her i stua mi, helt mutters alene. Lille tulla er i barnehagen, og i dag skal hun forsøke å sove der. Når hun våkner skal de ringe meg, og da skal jeg hente henne igjen. Det er en time siden jeg dro fra henne der. Lille skatten gråt så sårt når mamma gikk. Men mamma er førskolelærer, så mamma vet at hun bare må gå. Ikke nøle. Baby merker hvis hun nøler. Så jeg sa "hadet, lille skatt", vinket og så gikk jeg. Man kan si hva man vil om mødre, men man skal være laget av stein om man ikke kjenner det stikke i hjertet sitt når barnet ditt gråter. Alle mamma-innstinkter sier at jeg skal ta opp barnet mitt, kose med henne litt til, og aller helst ta henne med hjem igjen. Men vi vet jo alle at slik kan vi ikke gjøre, så man må trosse instinktet sitt og bare gå. Jeg er veldig nøye på at når jeg går, så sier vi hadet (!). Uansett om jeg vet med 100% sikkerhet at dette vil resultere i den gråten jeg så gjerne vil slippe å høre. Den gråten som gir meg vondt i magen hele resten av dagen. Den gråten som får meg til å føle at jeg svikter mitt eget barn. Men jeg vil si til foreldre som blir fristet til å snike seg stille ut døra når minsten sitter i full lek og koser seg.  IKKE GJØR DET! Gjør man dette, så vil barnet ditt føle seg lurt. Det vil etterhvert oppdage at mamma eller pappa har gått, og tenk deg: De gikk uten å si hadet til meg! Barnet vil etterhvert bli engstelig for å bli forlatt andre steder også, og vil hele tiden være på vakt. Men vet barnet at mamma og pappa aldri går før de sier hadet til meg, så blir barnet mye tryggere både i setting med andre, men også i sin egen hverdag og i forholdet til foreldrene. Det er dette som er så vanskelig med det å være foreldre. Man må noen ganger trosse instinktene sine, og "fremprovosere" barnets gråt. Men til syvende og sist er dette det beste for barnet. Det lille, lille barnet. Skal de ikke ringe snart???

Les mer om morsinnstinkt og barn og sånn

En gang var jeg så heldig å kunne hjelpe min mormor hver dag jeg ville. Hente posten for henne, gå ut med hunden når det var glatt, legge teppenet over føttene på henne når det var kaldt, klippe håret hennes når hun følte det var slitt og krølle håret hver dag hun ønsket å pynte seg. Nå hørest det kanskje ut som at min mormor var avhengig av meg, men det tror jeg nok ikke, det var jeg som var avhengig av å ha verdens beste mormor i etasjen under meg. Når det ikke var barnehage og foreldrene mine var på jobb, gledet jeg meg til å tilbringe hele dagen sammen med mormor. Hun hadde så god tålmodighet og ville gjøre alt jeg ba om. Jeg skulle ønske jeg fann igjen alle tegningene vi har tegnet sammen, og at jeg kunne få et tilbakeblikk på alle minnene med henne. Når jeg ble eldre og kom hjem fra ungdomsskolen besøkte jeg alltid mormor noen timer etter en skoledag. Mormor visste alt om meg, var jeg forelsket var hun den første som fikk vite det, skulle jeg på en fest sa hun at hun var glad for at jeg ville ha det sosialt med andre og at jeg måtte passe godt på meg selv, vi snakket om alt, hun fortalte alt hun tenkte om døden, slik at jeg ikke trengte å bekymre meg over at hun var redd for dette. Ordene hun sa om at hun synest jeg var flink savner jeg og jeg savner å høre henne le og de gode kakene hun laget, middagen som var ferdig laget når jeg kom fra skolen, se tv med henne hver kveld og alle de fine samtalene som jeg aldri mer kan oppleve. (?) Jeg skal ikke la tårene ned kinnet mitt renne noe mer, jeg skal gjøre ansiktet mitt om til en glad June, over gleden jeg har for å ha opplevd henne, gleden over alle minnene og gleden av at akkurat hun var min mormor. Jeg har ingen besteforeldre igjen, og jeg mener at de som har det må ta godt vare på dem. Selv om jeg fikk ha mormor i 16 år i livet mitt, hadde jeg ville opplevd mer glede med henne og jeg skulle ønske jeg fikk sagt skikkelig farvel, siden alt skjedde så brått. En skoledag da jeg trodde alt var som normalt skjedde det helt uventet. Jeg skulle jo besøke henne med en gang jeg kom hjem, hun hadde laget god mat og vi tok opp hverdagen for oss og andre i verden, alle tankene mine ble delt med henne. Slik ble det aldri den dagen. Det ble plutselig et langt innlegg, og jeg føler det først og fremst er dedikert til min mormor. Nå skulle jeg ønske at jeg kunne hjelpe en eldre mann eller eldre kvinne som ikke ville gå ut på den glatte isen eller som hadde familie langt unna og følte seg ensom. Jeg ville vært glad for å gitt min hjelp, for meg hadde det vært lite, men for den jeg ga min hjelp til hadde det blitt stort. Jeg tok for meg dette tidligere idag, tankene om at jeg blir eldre for hver dag og tiden går så raskt. Jeg gruer meg virkelig til å bli gammel, lurer på om jeg har en hjelpende hand eller om jeg vil være som mange andre, sitte inne for meg selv, fordi jeg vet det er trygghet der. Verden er jo stor og problemene ofte større. Jeg kjenner ingen gamle mennesker lengre, men hadde jeg kjent noen, hadde jeg hjelpt de med en gang. <3

Les mer om WISH YOU WERE

…og må ligge på autosykehuset over helgen.  han skulle bare på en vanlig rutine-eu-kontroll, men bildoktoren ristet så hardt i polo at hele eksosanlegget falt av!!!! stakkars poloen til mamma, men egentlig er det litt synd på mammaen også, fordi hun har sendt mr.p på hyttetur med gutta, og hadde planer om å ta med polo til tønsberg for å besøke mormor, men nå må mammaen og jentesnuppene bli hentet i en bmw i stedet!!! og ikke nok med det, de tar muligens en bmw med seg hjem derifra også, som en  erstatning for syke polo, for de må jo ha sakene i orden når lille pus skal begynne i barnehagen på mandag. men ikke fortell det til polo. han blir så lei seg!  

Les mer om polo er syk…